Eiere av større vannkraftanlegg har siden begynnelsen av 1900-tallet vært pliktig til å avgi ti prosent av mulig kraftproduksjon til kommuner og fylkeskommuner, som kompensasjon for naturinngrepene kraftproduksjonen medfører og sikring av krafttilgang til lokalsamfunnet. Denne konsesjonskraftrettigheten tar kommunesektoren ut gjennom å betale produksjonskostnadene for den kraftmengde de har rett til. Total konsesjonskraftmengde i Norge i dag er 8,5 TWh og gir de kommunene det gjelder leveranser av kraft til alminnelig forbruk og, så lenge konsesjonskraftprisen er lavere enn markedsprisen, gode inntekter. Inntil nylig har sikkerheten for konsesjonskraftleveransen vært god. Produksjonsstans pga vedlikehold og feil ved anleggene har aldri medført stans av konsesjonskraft. Ikke før Norsk Hydro i 2009 fikk totalhavari på et kraftverk i Røldal-Suldal. Havariet skyldtes kollaps av et rør til verket. Årsaken var at røret ikke var dimensjonert for den belastning det ble utsatt for. Hydro påberopte seg force majeure og stanset leveransen av konsesjonskraft til Hordaland og Rogaland fylkeskommune i 10 måneder, hvorpå fylkene tapte ca. 10 millioner kroner til sammen.

Det økonomiske tapet var viktig nok i seg selv, men det var det prinsipielle med saken som gjorde at fylkene valgte å kjøre saken til hele veien til topps i rettsapparatet. For dersom dette var force majeure, da ville mange andre feil og havarier kunne bli definert slik, og sikkerheten for leveranser av konsesjonskraft generelt ville være svekket.

Ettersom saken hadde en slik prinsipiell karakter var det også naturlig at Samarbeidande Kraftfylker engasjerte seg i saken og erklærte partshjelp til støtte for Hordaland og Rogaland da saken skulle behandles av Høyesterett. Advokatfirmaet Haavind, ved advokatene Håkon Bleken og Aksel Tannum, representerte både Kraftfylka og fylkeskommunene.

Fylkene tapte saken i både ting- og lagmannsretten, men anket altså til Høyesterett. Saken var oppe 10-12 mai. Rett før ferien kom dommen: Høyesterett slår fast at det kun er i tilfeller av force majeure at konsesjonæren kan stanse konsesjonskraftleveransen. For å kunne defineres som force majeure må hendelsen være både ekstraordinær og skyldes en utenfrakommende årsak, det vil si en årsak utenfor konsesjonærens egen kontroll. Det er ikke tilfelle når feilen skyldes en underdimensjonering av anlegget, selv om dimensjoneringen var ansett som akseptabel på byggetidspunktet.

Høyesteretts dom bekrefter dermed at konsesjonskraft har, og fortsatt skal ha, svært høy leveringssikkerhet. Kraftprodusentene må levere selv om anlegget står, og kommunene har rett til å kreve erstatning ved urettmessig avbrytelse av konsesjonskraftleveransene.

 

av Torkelsen, Jan H., publisert 26. juli 2016 | Skriv ut siden