Kunnskapsløftet skulle gitt økt lokal beslutningsmyndighet. Men bare 37 prosent av kommunene og halvparten av fylkeskommunene mener de har fått større handlingsrom gjennom Kunnskapsløftet. Dette gjenspeiles også hos rektorene i grunnopplæringen der godt over halvparten har samme oppfatning. En ny styringsmodell med større lokalt handlingsrom og økt desentralisering av beslutningsmyndighet og forvaltningsoppgaver ble beskrevet som en forutsetning for utdanningsreformen Kunnskapsløftet. I 2008 mente 73 prosent av kommunene og 14 av 19 fylkeskommuner at de som skoleeiere gjennom Kunnskapsløftet hadde fått større handlingsrom til å treffe selvstendige beslutninger. I 2011 er bare 37 prosent av kommunene og 9 fylkeskommuner enige i at de har fått større handlingsrom.

På oppdrag fra Utdanningsdirektoratet har NIFU sammen med Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (ILS) ved UiO, evaluert Kunnskapsløftet som styringsreform og forvaltningsnivåenes og institusjonenes rolle i implementeringen av reformen. En ny styringsmodell skulle legge grunnlag for myndiggjøring av lærerprofesjonen og utvikling av skolen som en lærende organisasjon. Hovedformålet med prosjektet har vært å belyse om styrings- og forvaltningssystemet fungerer i tråd med intensjonene.
Evalueringen viser at på noen områder er reformens ambisjoner i ferd med å bli innfridd. Læreplanenes utforming ser ut til å ha stimulert det lokale læreplanarbeidet og bidratt til samarbeid og erfaringsdeling mellom lærere og skoler. Spesielt har satsingen på vurderingsfeltet gitt grunnopplæringen et løft. Lærernes arbeid på dette feltet har bidratt til å styrke deres forståelse av de nye læreplanene. Variasjonene mellom skoler synes imidlertid å være store. Skolene er underveis, men i ulikt tempo. Kunnskapsløftet er i ferd med å gi grunnopplæringen et kvalitativt løft, men for små kommuner og skoler viser evalueringen at reformen kan være en for tung bør å bære. Den nasjonale politiske styringen har gjennom implementeringsperioden stadig blitt sterkere og mer aktivitets- og tiltaksorientert enn retningsorientert. Implementeringen av Kunnskapsløftet har derfor resultert i økt spenning mellom sentralisert og desentralisert styring og forvaltning, og mellom politisk og profesjonell styring.
Når lærerne får spørsmål om beslutningsmyndighet, svarer henholdsvis 12 prosent av lærerne i videregående opplæring, 16 prosent av lærerne på 10. trinn og 22 prosent av kontaktlærerne på 4. og 7. trinn at de har fått mer selvstendig beslutningsmyndighet med Kunnskapsløftet. Da reformen ble introdusert, mente sentrale myndigheter at en forutsetning for endring i skolenes læringsarbeid var at skolene måtte styres nedenfra. Det er imidlertid grunn til å stille spørsmålstegn ved om Kunnskapsløftet har styrket det kommunale selvstyret og profesjonens autonomi. Kunnskapsløftet som styringsreform har i liten grad blitt viet oppmerksomhet i implementeringsarbeidet, og synes etter fem år med reformen å ha vært mer et løfte enn et løft. Hvis vi holder fast ved begrunnelsen for reformens styringsideologi må vi da spørre om de endringer som kan observeres, er temporære, eller om de er forankret og institusjonalisert som varige endringer i skolenes hverdagsliv.
NIFU-rapport 20/2012

av Torkelsen, Jan H., publisert 1. januar 0001 | Skriv ut siden