Error loading MacroEngine script (file: ~/macroscripts/heltblank/toparea.cshtml)

De eldste spor etter bosetning i Vest-Agder er om lag 8000 år gamle. Det er grunn til å tro at det også før dette har bodd folk her. Kyststripen antas å ha vært isfri for cirka 11 000 år siden. Kort tid etter dette har nok de første fangst- og jegerfolkene slått seg ned i et strøk med livsbetingelser ikke ulike de man i våre dager finner på Svalbard og vestkysten av Grønland. Langs kysten fantes fisk, skalldyr og sel og i heiene reinsdyr, elg, hjort og bjørn.

Kyststrøkene først bebodd

Arkeologiske funn viser at kyststrøkene flere steder var bebodd allerede i steinalderen, mens innlandsstrøkene stort sett lå folketomme i lang tid. De våpen og redskap som er funnet viser at måtene å lage disse på er lik dem man benyttet på det europeiske kontinentet og i England. Kontakten over havet var nok stor allerede den gangen. Helleristningsfunn fra bronsealderen på Lista-halvøya viser stiliserte skip med svungne stevner og kjølforlengelser. Blant helleristningene er det også hugd ut små runde groper, såkalte skålgroper. Disse er symboler for solen. Ved å dyrke solen og skipet ville bronsealder-mennesket sikre lykke for jordbruk og skipsfart. Og nettopp jordbruk og skipsfart har vært de viktigste delene av livsgrunnlaget for Vest-Agders innbyggere helt opp til moderne tid.

Indre strøk lå lenge folketomme

Historikerne forteller at det nesten folketomme indre Vest-Agder først ble bebodd i hundreårene rett etter Kristi fødsel. I den såkalte folkevandringstiden, i det femte og sjette århundre, foregikk en omfattende flytting rundt i Vest-Agder. Først da ble fylket bebygd fra de innerste fjellområdene og ut til fjæresteinene. Denne bosettingsveksten fortsatte også i vikingtiden.

Vikingtiden brakte rikdom

Vikingtiden skal ha vært en lite hederlig, men uten tvil gylden tid, for Vest-Agder. Størsteparten av de som deltok i plyndrings- og erobringstoktene over hele Europa skal ha vært fra Agder og Vestlandet. Det var nok ikke lite rikdom disse brakte med seg hjem.

Nedgangstid og Svartedauen

Da vikingtidens tokter tok slutt var befolkningen igjen henvist til de muligheter naturen ga. Det rådde et visst befolkningspress i fylket fordi all grunn nå stort sett var tatt i bruk. Nyrydningen kunne ikke holde tritt med befolkningsveksten. For mange vestegder ble det en hard tilværelse. Slik ble det helt frem til den store pesten - Svartedauen - som omkring midten av 1300-tallet rev bort rundt to tredjedeler av landets befolkning. Flere kirkesogn i Vest-Agder skal etter sigende ha blitt liggende fullstendig øde etter den grusomme pesten. Først på 1600-tallet nådde folketallet opp igjen til tidligere nivå. Kampen om jorda hardnet til igjen, men nå åpnet det seg også nye muligheter utover landbruk for vestegdene.

Oppgang, nedgang, utvandring, vekst og optimisme.

Gjennom tidene er det naturgrunnlaget som har formet bosettingen og samfunnsutviklingen i Vest-Agder. Tilgangen på mat avgjorde hvor folk bosatte seg. Fisk, vilt og jord var det viktigste. Så ble skogen viktigere. Noen steder fikk også stein og malm stor betydning.

Vest-Agder rikt på naturråstoffer

I det 13. århundre skjedde store endringer i Europas handelsliv. Da lå Vest-Agder nedslått etter Svartedauens herjinger. På 1500-tallet begynte nederlandske handelsskip å besøke havnene på Sørlandskysten for reparasjoner og for å finne ly for sjørøvere. De oppdaget den førsteklasses laksen og andre ettertraktede matvarer de kunne få kjøpt. En annen vare skulle imidlertid snart bli dominerende. Det var eiketrærne som vokste helt ned til strendene og vekket spesiell interesse som et fornemt og solid skipsmateriale. Nye nasjoner oppdaget også den verdifulle varen som i mange år fremover skulle bli en gullgruve for landsdelen. Da eikeskogene var uthogd fortsatte handelsmennene å komme til landsdelen etter nye varer som fristet. Av disse var hummeren viktigst. Men også gråstein var en av mange andre handelsvarer. Faktisk ble det på bare et år, i 1738, eksportert mer enn 300 skipslaster gråstein fra Flekkefjord.

Kristiansand grunnlagt i 1641

Landsdelshovedstaden Kristiansand ble grunnlagt av Kong Christian den fjerde i 1641. Byens status som hovedsenter for handel, militær virksomhet og offentlig administrasjon ga sterk vekst til distriktet rundt byen. Det var også i det vesentlige i østre del av Vest-Agder at skogs- og handelsvirksomheten ga bedret livsgrunnlag. Ellers var jordbruket viktigste levevei i resten av fylket.

Utvandring

Nederland utviklet seg i det 17. århundre til verdens ledende handels- og sjøfartsnasjon med stort behov for arbeidsfolk. Fra den vestligste delen av Vest-Agder dro et stort antall mennesker over Nordsjøen. Årsakene var i mange tilfeller trange hjemlige kår. Tilsvarende utvandring fant sted til den nye stormakten Amerika i siste halvdel av 18-tallet og de første ti -årene på 1900-tallet. Bare i perioden 1890- 1930 reiste 34 000 vestegder over Atlanterhavet. En viktig årsak til denne utvandringen var skipsfartens overgang fra seil til damp som begynte på slutten av 1800-tallet. Agderfylkene hadde hatt en sterk posisjon på seilskipsfartens område. Landsdelen ble hengende etter når overgangen til damp kom. Uthavnene opplevde nærmeste en katastrofe da dampskipene med sin store aksjonsradius begynte å seile utenom disse. Utvandring ble en løsning for den arbeidsløse kystbefolkningen.

Industrialisering og ekspansjon

Første halvdel av det 20-århundredet var en tid i endring for store deler av Vest-Agder. Et omfattende veinett ble utbygd. Jernbaneforbindelser ble etablert til både øst- og vestlandet. Fylket fikk flyplasser både i Kristiansand og på Lista. Kraftutbygging og industrireisning ga befolkningen nytt livsgrunnlag. I de siste tiårene har Vest-Agder vært et av landets mest ekspansive fylker både når det gjelder næringsutvikling og befolkningsøkning. Ved tusenårsskiftet var det overveiende positive og optimistiske fremtidsutsikter som preget Vest-Agder.

 

av Torkelsen, Jan H., publisert 14. november 2012 | Skriv ut siden